Krigens modigste menn av Solgunn Solli

En gang før, har jeg lest om Tirpitz, så hver gang jeg passerer Fættenfjorden, på vei til og fra svigerforeldrene mine, tenker jeg på den historiske hendelsen som båten har en rolle i. Krigens modigste menn har en helt annen vinkling, og når sant skal sies, så likte jeg denne boken bedre enn den andre. 

Forlaget om handlingen:
2. desember 2019 presenterte BBC en nyhetssak om dødsfallet til John Lorimer. Den siste helten fra miniutbåtangrepet på Tirpitz i Kåfjord var gått ut av tiden. John Lorimer ble 97 år gammel, og 76 år tidligere, den 22. september 1943 satt han i en miniubåt i Altafjorden og var den som lyttet til BBC sine sendinger. Historien om John Lorimer, og besetningen på X-6 er historien om krigens modigste menn.

Forlag: Komsa
Utgitt: 2023
Sider: 103
Kilde: PDF fra forlaget

Winston Churchill: Å ødelegge eller skade Tirpitz er det største som kan skje til sjøs akkurat nå. Intet annet mål kan sammenlignes. 

Hele krigens strategi dreier seg om dette skipet, som binder fire ganger så mange britiske fartøyer, samt to amerikanske slagskip som må holde seg i Atlanteren. Saken har absolutt høyeste prioritet.

Fire måneder før det smalt, går tretten år gamle Henrik i fjæresteinene og sanker tang. Dette skal bli mat til kyr og sauer, nå som tyskerne har invadert landet og daglig forsyner seg av maten deres. Dette er dagen hvor slagskipet Tirpitz kommer dundrende inn fjorden, og legger seg til, bare hundre meter fra gården hvor Henrik bor. 

Aksemaktene er i en knipe, de har blitt bombet vekk fra Frættenfjorden og befinner seg nå, sammen med mange andre tyske krigsskip, i Kåfjord, mye lengre nord. På båten jobber atten år gamle Klaus, ungdommen, som har fått i jobb å ta den daglige turen opp til Henrik sin familie, for å hente melk. 

Europas største krigsskip Tirpitz ligger i juli 1943 plassert, så den og de 17 andre skipene stenger for convoiruten til Sovjetunionen. Sovjet var vår allierte sammen med England og USA, og som Winston Churchill sa, var det påkrevd å få løst opp i floken i nord, for å vinne krigen.

Vi får så høre om Donald Cameron, som sammen med andre soldater, i to år har blitt trent for å utføre et hemmelig oppdrag. Ikke før han entrer en av fire X-craftubåtene som settes inn i styrken for å få stoppet tyskerne i Nord Norge, får han vite hva de er satt til å gjøre. Det er litt av et vågestykke de forventes å gjennomføre, når de nå skal ta seg gjennom forsvarsverket for miniubåter og feste sprengstoff til kjølen av Tirpitz.

Romanen er bygget opp av sekvenser som skildrer Henrik og det han gjør, blant annet samkvemmet han har med Klaus. I september 1943 var det 200 fastboende i Kåfjord og 10 000 tyske soldater, de måtte finne en måte å leve sammen på, og dette skildres veldig realistisk i denne boken.

Henrik har funnet seg en gruveåpning i fjellet, som han åler seg gjennom. Når han kommer ut på andre siden, får han panoramautsikt til angrepet som setter Tirpitz ut av spill. Dette er spennende, men det som skjer i miniubåten(e) fikk virkelig pulsen til å øke hos meg. 

Krigens modigste menn er sjøfartshistorie fortalt for aldersgruppen 9+, men jeg vil påstå at alle som interesserer seg for krigshistorie vil ha glede av å lese om angrepet på Tirpitz. Boka er illustrert med fotografier, og er intenst spennende.

Solgunn Solli skriver drivende godt, i tillegg til en spennende historie har boken faktabokser beregnet på barn (eller voksne) som setter pris på noen enkle rammer rundt hendelsene. 

Det hadde vært spennende å visst på hvilken måte niåringer finner boken spennende. Vi voksne som er vokst opp med historier fra 2.verdenskrig, og gjerne har lest hundre bøker om temaet, har det kanskje mer under huden. For meg ble dette et skremmende bilde på en enkelthendelse, som jeg visste mindre om enn jeg først trodde. 

Jeg er veldig glad for å ha lest boken og anbefaler den gjerne videre,

både til barn og voksne ⚄ 

Solgunn Solli er ikke en nær venn av meg, men våre veier har krysset hverandre i bokbloggmiljøet.

Mine tanker om boken er helt mine egne, og ikke påvirket av dette ☺

Sorgsankeren av Heine Bakkeid

Årets utgivelse er den femte i serien om Thorkild Aske, og den siste i følge ryktene. Jeg har lest tre av bøkene i serien, og lot meg friste av en flott omtale på bloggen  Artemisias Verden, til å legge enda mer krim i lesebunken.

Forlaget om handlingen: 
Thorkild Aske blir oppsøkt på hybelen sin av en gammel fiende, en mann som allerede har prøvd å drepe ham to ganger. Mannen forteller at han har fått i oppdrag å drepe fire mennesker på under en uke, ellers dør hans kidnappede åtte år gamle nevø. Nå trenger han Askes hjelp til å fullføre jobben.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2024
Sider: 367
Kilde: PDF fra forlaget

Det er litt av et kappløp med tiden Thorkild Aske er i, i denne femte boken i serien. Historien starter ca 5 måneder etter der St. Avenger sluttet og hovedpersonen vår er fradømt sin stilling som spesialetterforsker. 

I åpningsscenene er livet hans preget av jakten på farmasøytisk stimuli, og midt i sin litt øre tilstand blir han kontaktet, og ledet mot et lik på Jørpeland.

Kurt og Werner, tidligere politi, nå leiemordere er en del av denne, til tider litt for utrolige handlingen. En tidligere politisjef er fengslet i forbindelse med opprulling av et overgrepsnettverk, og når Kurt blir påtvunget oppgaven med å drepe fire personer, drar han Thorkild Aske med seg.

Handlingen inneholder mange brå vendinger, men den er ikke vanskelig å følge. Her er det ukjente som trekker i trådene, og de to som prøver å redde 8 år gamle Martin, lar seg lede hit og dit. Vi befinner oss i underverdenens bedritne irrganger, så noen av scenene er til å rynke på nesen av. Til tross for dette, og det at handlingen tøtsjer innom misbruk av barn, så vil jeg påstå at også sarte sjeler vil ha glede av boken.

Det er ikke lenge siden jeg skrev om St. Avenger, og da pirket jeg i at det ble for mange stemmer. I denne boken er det, i tillegg til hovedtråden, kun noen korte dialoger mellom pasient og psykiater, som forblir anonym helt til det siste, så historien ble mye lettere å følge. 

Sorgsankeren er velskrevet og alt henger sammen med alt. Boken er heseblesende, spennende og absolutt vanskelig å legge fra seg. Siste halvdel av boken leste jeg i en eneste stor jafs, så jeg har ikke problemer med å anbefale den videre ⚄

Andre bloggere om boken: BokBloggBerit og Artemisias Verden 

Serien i rekkefølge:

Jeg skal savne deg i morgen

Møt meg i paradis

Vi skal ikke våkne

St. Avenger

Sorgsankeren

Den siste festen av Kristine Storli Henningsen

Jeg har lest mange av bøkene til Kristine Storli Henningsen, og da jeg leste den første boken om den dedikerte begravelsesagenten Irma Dahl lo jeg masse, så jeg var spent på om denne frittstående oppfølgeren hadde den samme slagferdige humoren. Det skal mye til for at humor i romaner treffer meg hjemme, men Den siste festen fikk meg virkelig til å le godt. Boken kommer ut i disse dager ☺

Forlaget om handlingen:
Irma Dahl har nettopp realisert sitt livs drøm om å starte eget begravelsesbyrå. Hun bestemmer seg for å fylle et hull i markedet, og satse på en ny nisje: Festlige begravelser.
Hvorfor ikke feire livet til den som går bort heller enn å sørge over det? Den siste festen AS tilbyr askeraketter og festlige begravelseslåter. Problemet er at folk ikke ser ut til å forstå konseptet.

Irma må ty til til uortodokse metoder for å promotere byrået, noe som fører henne opp i etiske dilemmaer og absurde situasjoner.

Forlag: Indiemoon

Utgitt: 2024

Sider: 254

Kilde: PDF fra forlaget

Irma Dahl er noe helt for seg selv. I det ytre er hun ganske så vanlig, skilt med to halvstore gutter, men det er personligheten hennes som gjør henne unik. Hun tar det alle sier helt bokstavelig, prøver du deg med ordspill eller tolkninger kan konsekvensen bli at hun tar deg på ordet. 

I denne boken har hun startet et nytt begravelsesbyrå, og det skal bli som henne, noe helt for seg selv. Her skal de lage festlige begravelsessermonier, som feirer livet til de som er død, uten så mye fokus på sorgen over at de er borte. Artige karakterer skrives inn i historien helt fra begynnelsen, "gangsteren" Hassan og hunden Ingebret, kommer blant andre, til å gi livet til Irma positive innslag.

Jeg vil ikke røpe for mye av handlingen, for det at de morsomme scenene kom overraskende på meg, var en av grunnene til at jeg ikke bare humret, men lo høyt med jevne mellomrom. 

Irmas personlighet befinner seg et sted på autismespekteret, helt fra hun ble mobbet som liten, har hun lært om seg selv. Spesielt eksmannen har gitt henne tips om hvordan hun kan unngå å dumme seg ut, eller såre noen, når hun skal tolke andre mennesker.

Historien tar, i tillegg til temaet mobbing også for seg utenforskap, rasisme og overspising. Kristine Storli Henningsen skriver om disse følsomme temaene med respekt, og bruker språket på en måte som gir leseren lett tilgang til essensen. Selv om romanen har mange tussete scener og mye humor, så ligger det hele tiden et alvor bak.

Det er mange festlige scener i denne romanen, og ikke vanskelig å velge smakebit. Her er Irma sammen med en ny bekjent:

Jeg har lyst å stille et oppfølgingsspørsmål, selv om Rolf har frarådet meg dette. Han har gitt meg noen råd etter skilsmissen, og jeg har forsøkt å følge dem så godt jeg kan, for Rolf er bedre på å være et vanlig menneske enn meg. Av og til blir det likevel for vanskelig å ikke sjekke ut noe, uutholdelig med spekulasjonenes ringdans i hodet. 

- Betyr det at du er tiltrukket av meg, spør jeg.
- Hva, sier han, og så begynner han å le. Han blir rød i ansiktet også, det er første gang jeg ser ham rødme.

At begravelsesbransjen trenger en fornyelse, det har jeg skjønt etter å ha lest denne boken. Håper det finnes tilbud som det Irma Dahl kommer med i denne boken, her i Bergen. At det finnes mennesker som Irma, det tviler jeg på, men jeg skulle gjerne hatt henne i livet mitt. 

Multientreprenøren Kristine Storli Henningsener bor i Drammen og hun har gitt ut mer enn 30 bøker i forskjellige sjangre. Henningsen har en allsidig yrkesbakgrunn, blant annet som begravelsesagent og journalist. I dag er hun forfatter, og jobber som rektor på Forfatterskolen, som hun er gründer og eier av.

Er du på jakt etter lett underholdning med en punchline,

så er Den siste festen absolutt et godt valg.

Denne må du få med deg ⚄

En kort historie om norsk kunst av Andreas Kolle

Dette er den andre boken jeg leser av Andreas Kolle hvor han på en lett og underholdende måte lærer oss om kunst og kunstopplevelser. Jeg likte godt den forrige boken En kort historie om kunst, og så med glede og forventning frem til å få en enkel og god innføring også i norsk kunsthistorie. 

Forlaget om handlingen:
Boken gir deg en gjennomgang av den norske kunsthistorien fra bronsealderen og frem til i dag.
Verket tar leseren gjennom en forklaring både om hva kunst er og hvordan man definerer norsk kunst gjennom norsk kunsthistorie en forklaring av forskjellen mellom norsk og annen skandinavisk kunst og så noen betraktninger om hvorfor samtidskunsten er som den er. 

Avslutningsvis har den en flott gjennomgang av noen av landets mest spennende museer og gallerier.

Igjen har Andreas Kolle skrevet en bok som fremstår oversiktlig og ryddig, skrevet i et språk som byr på humoristiske innspill. 

Etter en innledning som synliggjør for leseren hva en kan forvente av boken, får vi lære om hva det er som definerer norsk kunst. Den som vil ta med seg kunnskapen som formidles her inn i galleriene, vil vite mer om betydningen av lyssetting, fargevalg og enkelte detaljer som går igjen.

Hoveddelen av boken tar så for seg den norske kunsthistorien, fra vikingtiden og frem til i dag. Hva var norsk kunst fra 15-1800 tallet, da Norge ikke var et selvstendig land? Hvilken innvirkning hadde fotoapparatet som kom rundt 1840 og kunstig belysning å si for malerkunsten? 

Det var interessant å lese om hvordan fremstillingen av Gud, Jesus og Jomfru Maria er forskjellig på avbildninger i Norge og i andre land, hvor menneskenes utseende avviker fra vår. Dette stemmer jo, men jeg har aldri tenkt over det.

Flere temaer dukker opp her som ga meg noe nytt å tenke på, som hvilken påvirkning industrialiseringen av landet hadde på kunsten, og hva det medførte at borgerskapet ble kunstinteressert. 

Norsk kunst sammenlignes med kunst fra de andre skandinaviske landene, da de på 1800-tallet utviklet seg markant forskjellig, ble mer og mer samstemt i sin stil- og fargevalg.

Boken har som seg hør og bør med mange illustrasjoner, noen er blant mine favorittbilder, mens andre er helt ukjent for meg. Noen eksempler: Christian Krogh, Edvard Munch, Kitty Kielland, Harriet Backer, Theodor Kittelsen, J.C. Dahl. Alle er fine, følelsesladde og gode illustrasjoner til temaet som diskuteres. 

Er du ikke kunstinteressert? da vet du ikke hva du går glipp av. Jeg ble solgt første gang et bilde fikk meg til å trekke pusten, eller en installasjon ga meg klump i halsen. Etter det har jeg oppsøkt kunstmuseer (helst på odde tidspunkt når det er få besøkende der). Jeg trenger å gå inn i min egen boble og sveve utforstyret fra bilde til bilde, for å få fullt utbytte av en kunstopplevelse.

Noe av dette nevner også Andreas Kolle i avslutningen til boken, som ber oss om å gå inn og lete etter grunner til å like noe. Jeg likte i alle fall denne boken, uten at jeg trengte å lete etter grunner, for her popper de frem en etter en ⚄

Forlag: Kontur

Utgitt: 2024

Sider: 160

Kilde: Leseeksemplar

Menopauseboka av Anita Silden Prante

Vi skal gjennom det alle sammen, før eller siden, men hvordan vi opplever overgangsalderen er forskjellig. Det er noen år siden jeg lyttet til noen av Anita S. Prante sine podcastepisoder om dette temaet. Det er veldig flott at hun nå deler sin kunnskap om emnet med oss lesere, og med det løfter overgangsalderen ut av skammekroken.

Forlaget om boka:
Prante vil at du lykkes med å bli fortrolig med din overgangsalder og gi deg det du trenger for å kunne ta gode valg som passer for deg. Det er nemlig ikke slik at det bare er én sannhet om hvordan vi kan håndtere overgangsalderen. Kvinner er forskjellige.

Listen over symptomer kan være skremmende lesning, men uten kunnskap om overgangsalderen er du ikke i stand til å ta kontroll over din egen situasjon. Den kunnskapen og erfaringen Prante deler gjennom boken, er ment å gi deg grunnlaget for å finne verktøyene som fungerer for deg.

I tillegg løfter Prante tematikken inn i en større debatt som handler om overgangsalderens plass i samfunnet og i arbeidslivet.

Boken er skrevet for deg som er i overgangsalderen for at du skal komme deg styrket og klokere ut av denne viktige livsfasen. Samtidig er dette en viktig bok for partnere og alle som lever med noen eller har ansatte som er i overgangsalderen.

Overgangsalderen er mer enn hetetokter og tørre slimhinner. I denne boken får vi høre om alle de diffuse symptomene, som kan skyldes overgangsalderen. Dette ble en aha-opplevelse for meg, som bare så frem til å slippe mensen, og knapt nok hadde hørt om hetetokter. At også bekymringer, uro og angst kan ha sin rot i at kroppen endrer seg, var nytt for meg.

Boken er mer enn bare klinisk oppramsing av symptombeskrivelser. Her får vi lettforståelige forklaringer på hva som skjer når kroppen produserer mindre østrogen og progesteron, som er hormonene som beskytter oss kvinner, når vi er i fertil alder. 

Anita Silden Prante er utdannet jordmor, så det overrasker ikke at hun har en kunnskapsbasert tilnærming til dette temaet. Hun bruker seg selv og sine erfaringer med overgangsalderen i eksempler, som det er lett å kjenne seg igjen i. Plutselig var jeg ikke alene med problemene mine!

I tillegg til å skildre hvilke symptomer som kan tilhøre overgangsalderen, får vi i andre del av boken verktøy som vi kan støtte oss til. Jeg gledet meg over følelsen av å "bli sett" i første del av boken, kjente igjen flere av disse "verktøyene". Kosthold, trening og avspenning, har stått på programmet mitt, det meste av livet. Ingen lettvint løsning her altså, men mye god informasjon som inspirerte til ny giv.

Prante kaller et sted i boken menopausen for "overraskelsesalderen", og det kunne jeg kjenne meg igjen i, for det er ikke tvil om at overgangsalderen hadde noen overraskelser på lur, for meg i alle fall. Vil du være bedre forberedt enn det jeg var, så anbefaler jeg deg å lese Menopauseboka ⚄

Forlag: Solumbokvennen

Utgitt: 2024

Sider: 181

Kilde: Leseeksemplar

Det du eier evig av Inger Johanne Øen

Dette er første bok i en planlagt krimserie med Silja Frost. Den tar oss med til Hønefoss politistasjon, litt artig for en bergenser som for første gang besøkte denne byen forrige sommer. 

Forlaget om handlingen:
Silja Frost hadde aldri tenkt å flytte fra hovedstaden, men en syk bestemor tvinger politietterforskeren hjem til Åsa utenfor Hønefoss. I barndomsbygda er det som om tida har stått stille. Vennene, naboene og festene er de samme – og Leo har fortsatt en farlig tiltrekningskraft.

Siljas gamle bestevenninne, Ann, er fortsatt savnet etter at hun forsvant på vei hjem fra en fest for 19 år siden. Traumet har hengt over bygda siden.

Så blir liket av en kvinne funnet i en tønne på en nedlagt gård. Det viser seg raskt at det er Ann. Etterforskningen vekker uro i bygda, og gammelt grums kommer til overflaten. For Silja blir det personlig – så personlig at flere ønsker henne av saken. 

Silja Frost var en spennende karakter å bli kjent med. Hun har en turbulent oppvekst bak seg, med en fraværende far og en mor som har oppført seg sånn, at Silja for det meste har vokst opp hos besteforeldrene.

Etter politihøyskolen flytter hun tilbake til den lille bygda Åsa, hvor hun vokste opp. Dette er et mye brukt grep i krimbøkene jeg har lest i det siste, og en fin måte å komme tett innpå lokalbefolkningen på et lite tettsted. Silja kjenner de fleste involverte i den nitten år gamle uoppklarte mordsaken, og det er stort sett de samme menneskene som bor der fremdeles.

Det er heller ikke noe grensesprengende nytt over plottet. Historien fortelles fra to vinkler, både 1990 hvor drapet på Ann fant sted, og 2009 som er bokens nåtid. Første del av boken bærer preg av omstendighetene rundt oppdagelsen av liket. Vi hører mye om lokalmiljøet, i begynnelsen mest sladder om gården hvor liket ble funnet, men senere går vi litt dypere inn i enkelte av karakterene sin historie.

Silja bærer på mange minner fra oppveksten, som vekkes til live nå når hun ferdes på hjemlige trakter. Opplevelser fra barndommen trer frem, og preger hennes tanker rundt det hun er satt til å gjøre i jobben sin.

Hun har flere kolleger på politikammeret i Hønefoss og ikke alle er like hyggelige. Det er tydelig at dette er første bok i en serie, for små drypp forteller meg at vi får høre mer om denne gjengen i senere bøker. 

Miljøskildringer og karakteroppbygging er noe Inger Johanne Øen er god på. Hun skriver frem gode stemninger, i noe jeg absolutt vil kalle en velskrevet krim. Jeg satt ikke klistret til boken, til det ble det for mange skildringer av mellommenneskelige relasjoner og for lite intrigebygging, for min smak. 

Det du eier evig er skrevet i et språk som ikke tyr til lett gjennomskuelige virkemidler. Vekslingen mellom de to tidsepokene gir en god rytme i lesingen. Mot slutten skrus tempo litt opp, dramatikken øker og når morderen ble avslørt, hadde pulsen min økt noen hakk.  

Artemisias Verden, Hildes bokblogg, Hverdagsnett, Flukten fra virkeligheten 

 og Henningbokhylle har også blogget om denne boken ☺

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2024

Sider: 400

Kilde: Leseeksemplar

St. Avenger av Heine Bakkeid

Dette er den fjerde boken i serien om antihelten Thorkild Aske. Boken hadde jeg "glemt" i krimhyllen min, men da jeg oppdaget at neste bok i serien Sorgsankeren er kommet ut nå i år, fikk jeg fart på meg. Er du glad i det vi ofte kaller Nordic Noir, så er denne rivertonvinneren midt i blinken for deg :)

Forlaget om handlingen:
Stavanger - det var der det gikk til helvete. Det var der han mistet Frei. Det var der han mistet jobben.

Når det ille tilrede liket av det som antas å være politimannen Simon Bergeland blir funnet nedgravd i sanddynene på Solastranda, må Thorkild Aske vende tilbake til Stavanger på leting etter svar. Simon var ikke bare Freis kjæreste, han var også grunnen til at Thorkild fikk sparken i Spesialenheten. 

Det viser seg snart at ingenting i fortiden var slik han trodde, og når truslene begynner å hope seg opp, blir det også klart for Thorkild at returen til Stavanger ikke bare er uønsket, den kan også ende med å koste ham livet.

Historien fortelles fra flere vinkler, og fra to forskjellige tidsepoker med fem års mellomrom. Hendelsene i første historie er oppløperen til det som skjer i nåtid, og i tillegg til dette blir noe skrevet i kursiv, og vi leser litt dagbok, som også fyller ut bildet.

I tillegg til liket som blir funnet i sanddynene, kommer en mann flyvende ut av et hotellvindu mens en annen blir funnet død i dusjen. Et innbrudd hvor blant annet en laptop blir stjålet er en viktig del av denne historien, som foregår i og rundt Stavanger.

                                        Slå til meg om du føler at det vil hjelpe, eller kom deg ut Askekødd. Jeg vil ikke se trynet ditt flere ganger. Ikke i dag, ikke i morgen etter at jeg har sagt mitt til Spesialenheten. Aldri er for tidlig, skjønner du? Han skal til å rette en harmdirrende pekefinger mot meg, men faller heller bakover i sengen og ender opp med å peke opp mot taket. - Aldri er for tidlig.

Vi befinner oss absolutt på byens skyggeside i denne boken, ensomhet i juletiden legger et ekstra dystert ferniss over historien, og når en tøff brande på over to meter ringer Aske og hvisker at han ikke vet hvor han er og at han er redd, gikk det kaldt nedover ryggen på meg.

Jeg brukte litt energi på å hoppe mellom de forskjellige handlingene, men mot slutten fløt det lettere. Spenningskurven går litt opp og ned, mens jeg hadde mest kriblinger i magen når det nærmet seg slutten. Bakkeid skriver veldig bra, jeg liker språket hans og ikke minst karakterene som står krystallklart frem. Nå gleder jeg meg til å ta fatt på Sorgsankeren, som ligger klar på Kindelen ☺

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2021

Sider: 476

Kilde: Leseeksemplar