mandag 19. februar 2018

Ensom planet av Birgit Alm

Birgit Alm er en litteraturviter fra Oslo. Etter å ha gitt ut en ungdomsroman i 1993, debuterte hun som romanforfatter for to år siden, da hun ga ut Endelig skal vi le. Ensom planet er hennes andre roman, og mitt første møte med henne, kommer ikke til å bli det siste. Sjekk gjerne ut Beathes omtale av debutromanen til Alm, denne har jeg lyst å lese!

Forlagets presentasjon:
Karianne befinner seg i den kommunale boligen til sin tidligere nabo Boris. De har hatt lite kontakt i årene som har gått siden de delte dusj og do i en falleferdig bygård, og Karianne har klatret noen skritt oppover siden den gang. 
Nå har hun nettopp fått vite at Boris er død, av alle ting på en reise til Kina, og som en av Boris' «nærmeste» har hun fått den tvilsomme æren av å rydde opp i dødsboet.

Etter hvert som Karianne går gjennom Boris' etterlatenskaper, blir det klart for henne hvor skjør den er, grensen som skiller de vellykkede av oss fra taperne. Og Karianne har landet på den riktige siden. Eller har hun egentlig det?



Som tittelen antyder, dette er en roman om ensomhet. Handlingen tar oss med fra ensomheten via fattigdommen, og til de såre følelsene som følger med erkjennelsen av å ikke strekke til, eller høre til.

Både Karianne og Boris har følt på ensomhetstrollet, og etterhvert som Karianne rydder ut av Boris sin leilighet, lærer vi også henne å kjenne. Hun lurer seg unna samtaler på jobben om den forestående sommerferien, og på facebook gjør hun sitt ytterste for å skjule at hun stort sett er alene hjemme i leiligheten sin i Oslo. Hun viser en prøvende interesse for en datingtjeneste, men er alt for forsiktig til at det kan føre til noe.

Boris har vært uføretrygdet, og skildres som et vrak av et menneske som røyker og drikker, ikke vasker seg selv eller klærne sine, og egentlig ikke har orden på noen ting. Skildringene av den gulnede sofaen, av størknet mat og visne planter, lager bilder i hodet mitt som jeg grøsser av.

I tillegg blir vi kjent med menneskene som bor i blokken til Boris. Dette er stort sett innvandrere, som driver rundt i nabolaget uten å ha noe å ta seg til. De søker sammen på gårdsplassen og bak bosskuret, hvor de skuler på Karianne når hun går til og fra leiligheten til Boris.

Og der ligger rockeringen, i to deler inne i søppelskuret. Hun har vel gitt opp nå, flinke jenta. Det er vel grenser for hvor mange ganger det går an å lappe sammen en rockering med gaffateip. 
   Jeg tar to trinn av gangen, forbi Crocs-kopiene, tåfisen og eksjugoslavene, opp til Mogadishu og Boris H. Hansen. 

Ensom planet er en kort roman som absolutt gir leseren noe å tenke på. Jeg vet ikke hvem jeg ville valgt om jeg måtte: Den ensomme Karianne som mistrives med jobb og kolleger, som ble forlatt av foreldrene i julen og som drømmer om et annet liv. Boris som allerede har gitt opp å tilfredsstille samfunnets krav om å bidra, men har satt seg til, alene i sin sofa med øl og sigg. Eller, innvandrerne som er satt på "vent" i et samfunn som de ikke kjenner seg igjen i.

I Ensom planet er alt på stell, karakteroppbygging, språkføring og handling, alt glir lekende lett, og jeg leser boken uten å legge den fra meg. Følelsene mine blir satt i kok, og selv om det ikke er snakk om tårer, fyller romanen meg med vemod. Men, det er ikke selve handlingen som er trist, det er heller tanken på at det er alt for mange mennesker som passer med skildringene av disse menneskene som alle er ensomme på sin egen måte.

Historiens letthet kommer av at Karianne egentlig ikke er lei seg for at Boris er død, og hun er heller ikke lei seg for at hun må bruke ferien sin på å rydde opp i leiligheten hans. Og slutten da, jeg digger slutten, der gir hun et skikkelig rævaspark til skjebnen som sender mennesker inn i et liv i ensomhet.
Boken anbefales på det varmeste!

Forlag: Tiden
Utgitt: 2018
Sider: 108
Kilde: Leseeks

søndag 18. februar 2018

Klør - en roman av Ida Frisch

Med en så tøff start og original skrivemåte ble jeg nysgjerrig på hvem Ida Frisch er. Forlaget sier ikke annet om henne enn at hun er debutant, så når jeg googler henne ser jeg at Forlagsliv kaller henne er en frittgående kulturarbeider, Gule sider forteller meg at hun bor midt i Oslo, Kultursekken viser meg at hun har drevet med figurteater, på IMDb sin rolleliste ser jeg at hun i 2015 spilte en rolle i TV-serien Kampen for tilværelsen.
Med Klør viser Ida Frisch at hun også er en glimrende forfatter.

Forlagets presentasjon:
Hun er snart ferdig utdannet veterinær. Han er en begavet sanger. Hun leter etter en vei inn i ham, han leter etter en vei inn i musikken. Leiligheten deres er full av noter og konserthefter, og når han synger, er det som om sangen eier ham. Til hvilke skritt kan hun gå for å få ham til å bli hennes igjen? Hvor går grensen mellom kjærlighet og eierskap? I hvilken grad kan man være i besittelse av et annet menneske?
Klør er et febrilt sjalusidrama om underkastelse og begjær, fortalt i et språk som gir leseren små overraskelser på hver eneste side.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2018
Sider: 120
Kilde: Leseeks


Nær sagt, som vanlig begynte jeg lesingen av boken uten å ha satt meg inn i hva den skulle handle om. Coveret lover meg en roman, så overraskelsen var stor da jeg oppdaget at språk og setningsstruktur aller mest minner meg om noen av langdiktene jeg har lest.

Etter kun få sider, når lesetempo har sunket og interessen min har blitt vekket, er det ikke tvil om at Ida Frisch har en stemme som vil bli hørt. Romanen har en rammefortelling det er lett å følge med på, og den dystre stemningen vi dras inn i tar makten over meg.

De to hovedpersonene musikeren og veterinærstudenten forblir anonyme (tror jeg...) de to andre karakterene i romanen får derimot navn vi kan styre etter gjennom historien. Det er "Sangen" som er en personifisering av sjalusien hun føler overfor kjærestens yrkesutfoldelse også har vi Tomorrow, en sliten narkoman som hun får litt omgang med.

Karakteroppbyggingen er gjort på glimrende vis, og selv om jeg ikke liker hovedpersonen veldig godt, og synes synd på mannen i hennes liv, så vekker hun følelser i meg.

den som er sint, er et tog som ikke stopper ved noen stasjoner,
den som må forklare seg, er en heliumballong noen har mistet,

Forlaget tipset om denne romanen i forbindelse med Valentinesday, og ut i fra deres presentasjon over her, skal dette være en roman om kjærlighet. I mitt hode handler det om en psykisk syk kvinne, som gjør syke ting og som oppfører seg på en syk måte. Hun ser ikke sin kjæreste for annet enn de legemlige bestanddelene han er satt sammen av (ref. veterinærutdannelsen hennes), men vil at han skal være noe for henne som han helt tydelig ikke greier. Dette handler ikke om kjærlighet men om eiertrang og forakt.

Det blir spennende å høre hva andre synes om Klør, og om det er noen som har tolket romanen på den måten jeg har gjort. Ida Frisch er en spennende norsk debutant, som jeg gjerne vil lese mer av!


fredag 16. februar 2018

Graven av Monika N. Yndestad

Endelig, denne har jeg ventet på! Jentene fra balletten og Gapestokk var krim som fengslet, skremte og underholdt meg fra første til siste side, så det er ikke tvil om at tanken på årets utgivelse var utstyrt med en høy dose forventning fra min side.

Forlaget om handlingen:
For sytten år siden forsvant femten år gamle Pia Espeland. Men foreldrene har ikke gitt opp håpet om at hun fortsatt er i live. Før hun forsvant, oppsøkte Pia barnevernet. Hva som skjedde med Pia er fortsatt en ubesvart gåte. BA-journalisten Alice Bratt, som akkurat har vært gjennom et vanskelig samlivsbrudd, kommer over levningen av en kvinne. Det ser ut som noen har tent gravlys utenfor funnstedet. Kan det være den savnede Pias grav? Og hvem har visst om henne i alle disse årene?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018
Sider: 400
Kilde: Leseeksemplar


Handlingen starter i 1993, hvor vi møter, den den gang, uerfarne journalistspiren Alice Bratt. For å vise seg frem for en av byens største aviser stikker hun hodet inn i et vepsebol for å få laget og solgt en sak.

I denne første delen møter vi også en fortvilet Pia Espeland, en ung jente som oppsøker sosialkontoret i bydelen sin, og må gå igjen uten å ha fått hjelp. Hun vil vekk fra familien sin, men vil ikke si hvorfor, og like etter forsvinner Pia.

Historien starter i høyt tempo. Vi blir presentert for miljøer jeg ikke vanker i, et produksjonsselskap for pornofilmer, og Levende Ord. Begge møtene føles mørke, og noe som ikke tåler dagslys, ligger definitivt å murrer i bakgrunnen.

I del to hopper vi 17 år frem, til året 2010, og denne delen begynner bokstavelig talt med et brak, når en arbeidsbrakke går i luften. Alice er tilfeldigvis ute å går tur med hunden i området, og får med seg det hele. Også her forsvinner det en ung jente, mens en annen dukker opp. Alice Bratt nå har blitt en erfaren krimjournalist, og er engasjert så det holder.

Det er noen tragiske familieskjebner som skildres i denne krimmen. Jeg føler ensomheten, forvirringen og fortvilelsen til Nina Grimseid på kroppen, når hun må møte offentlige etater uten støtte fra sin mann. Men, som i de andre bøkene til Yndestad er det de gode skildringene av ungdom i vanskelige situasjoner, som gjør inntrykk.

For at krim skal bli så dramatisk og actionpreget som denne her, må det fires litt på troverdighetskrava. Jeg rynket litt på nesen av noen meget tilfeldige tilfeldigheter, og at ikke bare Alice, men Jone og flere andre av personene var innblandet i begge sakene. Hvor troverdig vil en egentlig at en krim skal være? Personlig liker jeg at hjertet banker, og at jeg holder pusten når jeg leser, så får en heller se gjennom fingrene med blant annet superheltstatusen som etterhvert blinker av Alice (og hunden hennes Charlie).

Etter den korte innledende del I, fortelles historien kronologisk. Plottet er bygget opp av ledetråder og uventede vendinger som gjør at leseren holdes på pinebenken til siste side. Nå skal jeg ikke si et pip om ugjerningsmannen, men jeg gleder meg til å høre hva andre tenker....

Språket er som seg hør og bør en krim, uten digresjoner og unødvendig ordrikdom, men jeg antar at alle som ikke er innfødte bergensere vil reagere på alle gangene "jenten" ble brukt. Etter å nettopp ha lest en roman hvor annethvert ord hadde a-ending, føltes dette som å komme hjem.

Monika Yndestad bruker ikke så mye tid på karakteroppbygging, siden dette er tredje boken i serien om Alice Bratt. Vi får knapt høre noe om forhistorien hun har med Jone, eller om det som har preget henne som journalist og menneske i de 17 årene fra hun debuterte i BA. For meg som har lest de to første bøkene, gjør dette ingenting, men litt mer personlig kunne det jo vært.


Likte du de to forrige bøkene om Alice Bratt, kommer du også til å like denne ☺

torsdag 15. februar 2018

Klar for samtidskunst? - Per Barclay utstillingsåpning 16 februar!

Samtidskunst gir for meg de samme assosiasjonene som samtidsmusikk og samtidsdans, utfordring og mye å lære er ofte refrenget som går igjen i mitt hode.
Per Barclays kunst gav meg noe å gruble på, og satte absolutt følelsene i sving, for vi fikk se et knippe ganske dystre bilder, som rokker ved det som er opplest og vedtatt.
Få med deg utstillingen som åpner i Tårnsalen på KODE 4 i morgen!

Kunstneren Per Barclay foran verket Vannhus

KODEs direktør Petter Snare, lover oss at Per Barclays utsilling er en smakebit av en større satsing på norsk samtidskunst ved museet de neste årene. Utstillingen som åpner i morgen viser et utvalg av verker laget av Per Barclay i et langt kunstnerliv.

Rue Visconti fra 2010 og The Chinese Room fra 1990

Den lange rekken av «oljerom» utgjør en sentral del av Per Barclays kunst fra slutten av 1980-tallet og frem til i dag. Verkene har i hovedsak tatt form av fotografier av ulike interiører hvor gulvflaten er dekket med olje, etter hvert også med andre væsker som vin, vann, blod og melk. Virkningen er spenningsfylte speilinger – vakre og brutale. Blant rommene han oppsøker er palasser og kirker, slaktehus og nordnorske naust.

Oksefjord fra 1990                                                                   Foto: KODE
Det var veldig spennende å være til stede på denne utstillingen. Etter vi hadde fått et glass med bobler i hånden, fortalte han som har jobbet for å få i stand utstillingen (sorry, navnet glapp...) om kunstneren og kunsten. Installasjonene har blitt satt opp både i Norge og i Europa, og av bildene vi fikk se i dag, har han benyttet ganske så forskjellige lokasjoner. Det var ikke vanskelig å skjønne at bildet som preger logoen til utstillingen er det fra en fetisjklubben i Oslo. Ellers er vi innom Holmenkollen bunker (det likte jeg veldig godt), kirker, kapeller, palass og ikke minst båthus i Lofoten.

I Tårnsalen henger det nå 14 verker av Barclay, som gir hodet noe å jobbe med, og følelsene får et lite støt på grunn av den heller labile stemningen bildene oser av. Verket Palazzo Costantino virket å være hengt opp feil vei, og etter at Susanne og jeg hadde prøvd å finne ut av dette, så vi at publikum fektet og pekte ved dette bildet, så det er sikkert at det ikke bare var vi som undret oss.


Per Barclay (f. 1955) er en norsk billedhugger og installasjonskunstner. Han har sin utdannelse i kunsthistorie fra UIB, og kunstutdannelse fra Italia. Han hadde sin første seperatutstilling i Bergen og Trondheim, og bor og arbeider nå i Oslo og Torino. Barclay har vært festspillutstiller ved Festspillene i Bergen (2001) og Festspillene i Nord-Norge (2009), og deltok på Veneziabiennalen i 1990.

Dette er en kunstner og en kunstform jeg ble veldig nysgjerrig på. Jeg skulle gjerne opplevd en av installasjonene hans "live", kjent lukten av olje, blod eller vin og undret meg over uttrykket og resultatet. 

onsdag 14. februar 2018

Lempi av Minna Rytisalo

Lempi er Minna Rytisalos debutroman, og for en debut hun har gjort. Vi er i Finland mot slutten av andre verdenskrig, men dette er ikke en roman som krigen, men om menneskelige relasjoner i et forhutlet Finland.

Forlaget om boken:
Året er 1944. Krigen preger tilværelsen i det nordlige Finland, der landsbyer raseres og familier må forlate sine hjem. For det nyforelskede paret Viljami og Lempi oppleves krigen likevel som fjern. De bygger sitt harmoniske liv på et lite gårdsbruk. Idyllen brister da Viljami kalles til fronten og må forlate en gravid Lempi alene med hushjelpen Elli. Lempis tvillingsøster Sisko blir kjæreste med en tysk offiser, som lover henne en bedre framtid i Tyskland. Da krigen er over er Lempi borte, og ingenting er som før.

I romanens tre deler opptrer tre ulike fortellerstemmer. Både Viljami, Elli og Sisko har alle hatt et intenst forhold til Lempi. Men de har svært forskjellige oppfatninger om hvem hun var.

Fortellerstemmene kommer i rekkefølgen som er skissert over, og kapitlene blir lengre og lengre, slik at det er søsteren Sisko som får mest plass.

Teksten er skrevet på en måte som gjorde at jeg brukte litt tid på å komme inn i handlingen. I det første kapitlet hvor ektemannen Viljami forteller får vi en av de beste skildringene av et knust hjerte jeg noen gang har sett. Viljami forelsker seg i kjøpmannsdatteren og får gifte seg med henne. Hun flytter fra byen og inn i hans beskjedne gård, hvor sporene etter hans døde foreldre sitter skåret i veggene.

Når han etter kort tid blir sendt ut i krigen, matres han av dårlig samvittighet for Lempi som sitter alene igjen med alt ansvaret. Etter en tid på sykehus tar han fatt på hjemveien, til et forlatt Pursuoja, etter at Lempi er borte.

Jeg er sulten igjen. Brødet tar slutt, men innsjøen er full av fisk. Jeg har ingen fangstredskaper, og det er en forferdelig motsetning: Jeg ønsker å dø, men kjenner sult, som er et tegn på liv. Det er også underlig å gå framover, men ønske seg bakover i tid. 

Viljami er en mann preget av sine røtter. Han tenker stadig på sin far og alt han lærte av ham, og sin mor med hennes vaner og evig slit, og er en del av alt med hele seg. På denne måten får leseren innblikk i seder og skikker og levevilkårene til småkårsbønder, og det er ikke et lystig liv skal jeg fortelle dere.

Elli er hjelpejenta som blir med Lempi når hun flytter inn på Viljamis gård. Når vi ser verden med hennes øyne, får vi et helt annet inntrykk av Lempi. Elli forbanner henne nord og ned. Det er hun som gjør alt arbeidet på gården, som Lempi får æren for, og ikke nok med det, hun vil veldig gjerne være ved Viljamis side, i stedet for Lempi.

I denne sekvensen får vi høre om tiden da krigen når Pursuoja og de må evakueres. Etter at Lempi har tatt til seg den foreldreløse Antero og født Viljamis sønn Aarre, blir hun borte fra historien. Det går rykter om at hun har rømt med en soldat, men ingenting vites sikkert. Elli tar med seg barn, kyr og husgeråd og forlater gården. Vi hører også om hvordan det går for seg når de returnerer til gården, og like etter når Viljami også kommer tilbake.

Viljami er svak og kraftløs, og til tross for at det er han som er herre på gården, er det Elli som tar ansvar for å få grøde i hus før vinteren. Hun vil også ha betalt for arbeidet sitt i form av Viljami, men hun er lur og venter på den rette anledningen.

Mye av teksten er de tre fortellerstemmenes direkte tale til Lempi. Dette kan være litt forvirrende i begynnelsen, men det fungerer veldig godt. Mot slutten får vi endelig vite hva som skjedde med Lempi, men den siste sidens innhold i Ellis fortelling, får først mening når vi har lest ferdig Siskos historie.

Sisko møter vi mange år senere, når hun er en gammel dame. Vi får høre om tvillingenes oppvekst, og tiden da de begge fikk seg kjærester, Sisko en tysk offiser og Lempi som møter Viljami i butikken. Historien hennes er sterk kost, og en skamplett på menneskeheten, da den skildrer tyskertøsenes skjebner.

Minna Rytisalo har skrevet en historie full av følelser men ikke så mye romantikk. Handlingen er nennsomt flettet sammen, til et hele som gjorde sterkt inntrykk på meg. Karakteroppbygging og språk er av beste sort, mens litt skjulte frampek gir aha-opplevelser med et preg av "kastevind". 
Lempi er en debutroman det oser kvalitet av, noe også finnene mente da den kom ut i 2016, for Rytisalo har mottatt flere priser for den. Den anbefales på det varmeste!



Forlag: Pax
Utgitt: 2018
Sider: 272
Kilde: Leseeks

mandag 12. februar 2018

Himmelfall av Kari F. Brænne

Himmelfall er historien om den russiske tsarfamiliens fall og endelikt, fortalt av en av tsarens døtre. Jeg var så heldig å ha både lyd og papirversjonen av denne boken, så jeg har vekslet litt. Nina Woxholt leser på en nydelig måte, men det sier seg selv at jeg leser mange hakk fortere enn henne, så det var godt å gi litt gass når jeg satt hjemme i sofaen.

Forlaget om boken:
Drapet på tsarfamilien står som et sentralt punkt i verdenshistorien, det var starten på en ny tid i Russland. Familien måtte ofres for kravet om brød og makt til folket. Likene av Romanov-familien ble lempet opp på et lasteplan og kjørt vekk for å bli dumpet i ly av nattens mørke. Men døde virkelig alle familiemedlemmene?
I vår tid, i en leilighet i Barcelona lever Maria, 112 år gammel. Men ennå har hun ikke funnet den riktige anledningen til å fortelle sin historie. Og nå begynner det virkelig å haste.

Forlag: Lydbokforlaget/Aschehoug
Utgitt: 2015, lydboken 2017
Spilletid: 24:19
Sider: 719
Kilder: Lese/lytteeksemplar

Det er en lang og innholdsrik historie som fortelles i romanen Himmelfall. Kari F. Brænne har satt seg godt inn i hendelsene som skildres, og hun overbeviser med sin historiske innsikt. Det er over hundre år med historie vi får servert her, med den mest dramatiske begivenheten i Russland som omdreiningspunkt.

I nåtid møter vi Maria Nikolajevna Romanova, fortelleren av historiene som er romanens rammefortelling. Hun skildrer Russlands historie, keiserveldet og sin slekts historie, og begynner med hendelsene da den siste russiske tsaren Nikolai II og hans familie ble skutt og drept, om hvordan hun selv greide å unnslippe og hva hun gjorde etterpå. Det som tråkler det hele sammen er små glimt av møtet mellom den norske forfatteren i Barcelona, og hvordan deres arbeid med boken foregår.

Dette er altså tre handlingstråder som nennsomt blir flettet sammen. I overgangene får vi noen frampek til hva hun skal snakke om, og siden hun er gammel og litt senil, får vi også enkelte ting repetert. Måten historien blir tydeliggjort for leseren, minner litt om den måten mange amerikanere skriver på, spesielt sakprosa, og akkurat denne "overtydeligheten" greide å tirre meg litt i begynnelsen.

Historien er mangfoldig og absolutt godt fortalt, og det er ikke tvil om at mange huller i min kunnskap om Russland og keiserfamilien blir tettet. Romanen er underholdende til tusen, det var spennende å høre om hvordan tsar Nikolaj 2. slet med å skaffe seg en tronarving, og sorgene som hele livet preget tsarinaen så hun så sur og arrogant ut på alle bilder.


Keiserinne Aleksandra av Russland var veldig spesiell. Hun lot seg styre av overtro og mystikk, og når det viser seg at hennes eneste sønn har arvet familiens blødersykdom, går hun helt av skaftet. Det var spennende å høre om hennes forhold til Grigorij Rasputin, en mann jeg bare vagt viste noe om.

Nikolaj 2. er en svak mann, og den han er mest svak for er sin kone. Keiserinnen har sterke meninger om hva som bør gjøres i Russland, og han lar henne bestemme mye. Hun på den annen side er kun ute etter å heve sin egen makt og velstand, og styrer i realiteten Russland rett i fordervelsen.

Romanen avsluttes når Maria greier å rømme unna Russland. Hun har sluppet unna hvitegardister som, til tross for at de skulle være på hennes side, ikke ville henne vel. Hun ble reddet av kvinner og menn som kjempet partisanenes sak, og kom seg i sikkerhet i stjålne kosakkuniformer.

Etter hvert gikk det opp for henne hva hennes gamle verden egentlig betydde for omverdenen og for den russiske befolkningen, og hun utviklet en samvittighet som gjorde at hun følte skam for den hun har vært.

Romanen avsluttes på en litt åpen måte, men hva som skjedde med Maria fra hun kom seg ut av landet og frem til i dag, er vel egentlig en helt annen historie.

Nina Woxholt som har lest inn lydboken, har gjort dette på en glimrende måte, så det kan absolutt anbefales om du liker å "lese" og vaske huset samtidig ☺


Bloggomtaler jeg fant: Tones bokmerke, Ibokhylla og Bokstaver, bøker & bokhyller

lørdag 10. februar 2018

Å gå - et skritt av gangen av Erling Kagge

Leste du Erling Kagges forrige bok Stillheten i støyens tid, er jeg sikker på at du ivrer etter å få kloen i hans utgivelse av i år. For meg som selv er en stor tilhenger av å gå, ble dette en bok hvor jeg kunne nikke gjenkjennende til tanker og følelser, hvorav noen jeg trodde var kun mine egne.

Forlaget om boken:
Det er en nydelig oppfølger til den internasjonale suksessen Stillhet i støyens tid. Gleden ved å stenge verden ute, en bok som vil få deg til å reflektere over rutinene du sitter fast i og mulighetene som alltid ligger der for oss alle. Det handler om å være i kontakt med deg selv og omgivelsene, se nyanser og endringer, hvor selve langsomheten er et poeng i seg selv.
Med utgangspunkt i sine egne erfaringer skriver Erling Kagge her om hva det å gå har betydd for ham selv og hva det kan bety for andre.
Å gå, å ta et skritt om gangen, handler om å se seg selv, elske jorden og la kroppen reise i samme tempo som sjelen. Beveger du deg for raskt holder du ikke følge med deg selv.

Oppdagelsesferder er ikke noe vi begynner med, det er noe vi slutter med, sier Kagge i åpningen av boken, noe som er en livsvisdom så god som noen, i mitt hode.

I denne boken begynner vi helt på begynnelsen, bokstavelig talt 70 000 år tilbake da homo sapiens begynte å vandre ut av Afrika. Bipedalisme, vet du hva det er ? det å bevege seg på to bein! sannelig lærte jeg ikke "funfackts" også på bokens aller første sider ☺

Først og fremst er dette en bok som får deg til å reflektere, over livet og over hvordan det å gå beriker livet ditt, på en måte du kanskje ikke var bevisst på. Den peker på tiden, hvordan tidfølelsen og romfølelsen oppfattes annerledes når en går, og hvordan små detaljer du ikke ante fantes, gir sjelen din et positivt avtrykk.

Erling Kagge har lest masse litteratur om det å gå, i alle former. Han nevner ved navn forfattere, filosofer og andre som har sagt eller skrevet ting som belyser temaet. Han bringer frem i lyset vitenskapelige artikler og forskning som dokumenterer påstander om oss mennesker og vår utvikling. Filosofen Peter Wessel Zapffe får vi også høre noen bevingede ord fra, noe som er artig siden jeg ikke hadde hørt om denne filosofen før DnS satte opp et stykke om ham, som har premiere i disse dager.

Arne Næss sin possibilisme er hedret i denne boken, og hans påstand om: at noe er umulig, er bare en midlertidig arbeidshypotese treffer meg midt i hjertet. Jeg digger denne mannen og har lest mye av ham, jeg har til og med lest hans bok om tøygrisen hans Timotei. Måten Kagge omtaler Næss på viser  den store respekten og kjærligheten han har for ham, sånt er flott å lese.

Kagges skildringer av hvordan tempo påvirker hva vi ser når vi går, og den frihetsfølelsen som oppstår, er glimrende lesning. Det påvirket meg til å gå supersakte til jobb i dag, noe jeg hadde stor glede av.

Dette er ikke en bok bare for oss som er glad i å gå. Boken får deg til å ta et steg til siden, trekke et dypt pust og ta en deilig pause i hverdagen - les den, du vil ikke angre!

Forlag: Kagge
Utgitt: 2018
Sider: 173
Kilde: Leseeks



Denne lørdagen gikk jeg ut på tur tidlig på morgenen, og jeg hadde Erling Kagges forrige bok Stillhet i støyens tid på øret. Boken leste jeg da den kom ut for et par år siden, men nå lot jeg Morten Faldaas lese for meg. Hans formidling av Kagges tanker gjorde sterkt inntrykk, noe de snøhvite ensomme omgivelsene var med å forsterke. 

Toppen av Stoltzen 10 februar 2018