søndag 17. september 2017

Av lys er du kommet av Britt Karin Larsen

Britt Karin Larsen er en populær forfatter med mange utgivelser bak seg. Selv har jeg bare lest et par bøker, og Det vokser et tre i Mostamagg er vel den jeg har likt best.
Det begynner å bli en stund siden den kom ut (2009), så det var kjekt å endelig sette seg ned med en bok av henne igjen.

Forlagets presentasjon:
Dette er en sterk roman om hvordan savn kan åpne for andre muligheter, andre eventyr.
Vi møter en jente som bor hos fosterforeldre. Hun vet ikke hvorfor moren ikke ville ha henne.
I voksen alder begynner hun å lete for å få svar på spørsmålene, både for å forstå sitt eget utenforskap og for å gi sin datter en begynnelse. Kanskje man ikke bør finne frem til alt? Blir man fattigere uten lengselen?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2017
Sider: 185
Kilde: Leseeksemplar

Se det coveret da, er det ikke helt fantastisk?


Hovedpersonen er Anni på 71 år. Gjennom handlingen blir vi tatt med tilbake i hennes liv, og får oppleve grunnene til at hun er rotløs og har problemer med å forholde seg til andre mennesker.

I nåtid hører vi om hennes leting etter sitt opphav, noe som befester seg i å ringe et utvalg av navn hun har blitt tipset om. Hun har en voksen datter, og samtaler med henne og tanker om henne, gir oss følelsen av at de har et tilnærmet "normalt" familieforhold. Anni selv lar seg allikevel styre av sine følelser og litt skakkjørte tanker, men de fører frem.

Tidlig i romanen forteller hun om en ungdom som hengte seg, og på den måten skapte seg et liv, gjennom å avslutte det. Ute av contekst høres det kanskje rart ut, men da jeg leste dette, stoppet jeg opp og sukket fornøyd.

Observasjonene til Britt Karin Larsen er sylskarpe og temmelig intense, og selv om situasjonene Anni befinner seg i er ukjente for meg personlig, er her mye å kjenne seg igjen i. Denne uroen, eller forventningen, som skildres her for eksempel:

Den roen jeg følte jeg hadde hatt for et øyeblikk siden var borte nå, der vi gikk i møte med hverandre fra hver vår side av gjerdet, men uroen nå ville jeg ikke vært foruten, det var den uroen som kommer når man kjenner at alt er mulig.

Anni har, sammen med Bror vokst opp som adoptivbarn, men de levde ikke som etterlengtede og elskede barn, hos et barnløst par. Disse to fikk stadig vite at de ikke var ekte, de fikk stadig høre at adoptivforeldrene hadde dem for pengenes skyld, og at de kom fra et folk det ikke ble snakket om.

Med tanke på utfordringen med radikalisering av ungdom i dag, festet denne scenen seg i meg som en sannhet vi burde ta til etterretning:

  - Ja, for det var Akka som ga meg juling. Slik var det jo før, at når mennene ikke hadde tid eller trakk seg unna, var det kona som måtte gjøre det.
  - Måtte?
  - Ja, det sto jo i Bibelen. De fleste fulgte den hellige boka, bare, slik islamistene gjør i dag. Noen bør få vekk hengivenheten i verden, og opprette skoler i tvil, jo mer tvil, jo bedre!

Hun stiller også spørsmål ved den betingelsesløse kjærligheten, det hun kaller "overforståelse". Når hun snakker om å forstå folk ihjel, uten å kreve noe av dem, stille dem til ansvar eller gi dem plikter, da forsvinner tankene mine avgårde til erfaringer fra hverdagen.

Av lys er du kommet er en velskrevet roman, eksemplene jeg har kommet med er godt flettet inn i handlingen, og ingenting føles som hevet pekefinger eller moral av noe slag. Språket er vakkert og handlingen flyter lett.
Mot slutten løses også mysteriet med den "forsvunne" bakgrunnen til Anni, noe som gir en flott avslutning og konklusjon, på det jeg har lest. Boken anbefales på det varmeste!


lørdag 16. september 2017

Lykkens sønn av Herbjørg Wassmo

Lykkens sønn er andre bok i trilogien om Dina. Jeg tar meg et raid i høst og hører alle tre bøkene, før jeg skal lese Herbjørg Wassmos oppfølger til trilogien, som kom nå i høst.

Forlaget om boken:
En elleve år gammel gutt blir vitne til et mord: Moren dreper sin russiske kjæreste. Sannheten om hvorfor lyngen rundt mannen blir farget rød kan ikke gutten fortelle til noen. Men de ubesvarte spørsmålene blir mange. Har et vitne skyld? Er det løgn når sannheten forties? Har moren rett til å ofre hvem hun vil?
Gutten er Benjamin, sønnen til Dina på Reinsnes. Romanens handling følger hans utvikling fra gutt til mann. Selv om Dina i største del av boken er fraværende, er hun hele tiden sterkt til stede i Benjamins liv.

I denne boken er Dinakarakteren tilbaketrukket i historien. Etter all hjertesmerte med Russeren, bestemmer hun seg brått for å la seg giftes med Anders. Reinsnes blir drevet etter alle kunstens regler og dagliglivet i dette nordlandssamfunnet byr ikke på noe nytt.
Benjamin blir konfirmert og må reise fra Reinsnes, siden Dina mener han må få seg en utdannelse, så han får seg husvære hos en garver og hans kone i Tromsø.

Anders kommer hjem fra Bergenstur, og Benjamin er også hjemom, når de begge får høre at Dina har "stukket av". Hun ville søke cellotimer, men Anders blåste bare av henne, så da han var borte organiserte hun gården og la i vei.

Størsteparten av boken handler om Benjamins liv som student i København. Han setter barn på en jente som dør i barsel, og forelsker seg i sin eneste kamerats kjæreste. Dette er stort sett det som skjer gjennom de første 14 timene med lytting, og jeg skal ikke legge skjul på at boken ble en skuffelse for meg.

Ikke før Dina plutselig banket på Benjamins dør i Køben, ble det liv i historien og da ble det også liv i meg, som frem til da hadde lyttet med liten interesse. Den siste delen av boken tok jeg til meg med hud og hår, og jeg formelig nøt Dinas møte med sin, nå voksne legesønn, og oppgjøret de har.

Innleseren Stig Henrik Hoff gjør en glimrende jobb med innlesingen, selv om jeg syntes det var litt snålt at han snakket bokmål mens all direkte tale foregår på nordlandsdialekt. Sant skal sies, han sjonglerte dette på en glimrende måte, men det ble litt rotete å høre på.

Lykken sønn sluttet på en måte som gjorde at jeg med en gang ville ha mer. Benjamin fikk luftet de store spørsmålene i livet, og endelig fikk han svar på mye han ikke har forstått om sin mor. Spørsmål han ikke hadde stilt seg fikk han også svar på, og jeg tror han ble mer sjokkert over at Jacob ikke var hans far, enn det en ivrig leser ble.

Nå ser jeg frem til siste bok i trilogien Karnas arv, som er lest inn av Gørild Mauseth, noe jeg antar betyr at Dina har en betydelig rolle. Når jeg har hørt den er jeg endelig klar for årets utgivelse og oppfølgeren til trilogien, Den som ser.



Utgitt: 1998 (boken i 1992)
Lyttetid: 18 timer og 17 min.
Kilde: Kjøpt selv

torsdag 14. september 2017

Marias Minde hadde åpent hus på søndag - og vi gikk i kloster!

Inngangspartiet til søsterhjemmet i Ytre Sandviken 
De årlige Sandviken-dagene ble arrangert forrige helg, og i den forbindelse åpnet
St. Franciskus Søstrene dørene til klosteret Marias Minde. Nysgjerrig som jeg er, kunne jeg ikke la denne muligheten gå fra meg, så Frode og jeg tok turen til det jeg trodde skulle bli en kjapp vandring gjennom huset.

Marias Minde har adresse Nylandsveien 31, som befinner seg oppi fjellsiden ytterst i Sandviken, med flott utsikt ut over Byfjorden. Her ble vi tatt godt imot av en nonne, en skjønn gammel dame med en energi av de sjeldne. Ut i fra det hun fortalte regnet Frode seg frem til, at hun er 83 år gammel, men måten hun pratet og tedde seg på tilsier at hun er på min alder. 

På en personlig og liketil måte fortalte hun om seg selv, hvorfor en ung jente fra Irland valgte å reise til Norge for å gå i kloster. Hun fortalte om kongregasjonen St. Franciskus søstrene, som er unik fordi den ble opprettet i Norge. Dette skjedde i 1901 og fra da av drev søstrene Florida sykehus. Da den katolske presten Erik Wang døde i 1913 testamenterte han eiendommen i Ytre Sandviken, med tanke på å bygge et hvilehjem og moderhus for nonnene. 


Det tok lang tid før søsterhjemmet ble påbegynt, og etter tre års arbeide sto det flotte huset ferdig i 1956. Huset er tegnet av den kjente bergenske arkitekten Frederik Konow Lund, og søster Mary som vi ble kjent med i dag, kunne ikke få fullrost ham nok for de gode kvalitetene i huset. Hun pekte ut mange detaljer i huset som normalt ville vært vedlikeholdt, men som er i like bra stand den dag i dag.

Marias Minde med Vår Frue kirke til høyre

Besøket vårt i klosteret ble ikke en liten "sving innom" for å tilfredsstille nysgjerrigheten, slik vi hadde sett for oss. Vi ble der i 1,5 time, og selv om vi var en liten gjeng på besøk, følte jeg at hun tok imot hver i sær på en personlig måte. 
Først satt vi og pratet i stuen mens interesserte ankom litt etter litt. Deretter tok vi turen inn i Vår Frue kirke som ligger vegg i vegg med klosteret. Her fortalte hun litt om hvordan kirken blir benyttet i dag, at den er i bruk hver dag, og at de har messer 3-4 ganger i uken. At det for det meste er lokale polakker som vil ha kontakt med likesinnede, lo hun bare av, glad som hun er for å ha mennesker rundt seg.

Etterpå ble vi tatt med ovenpå hvor vi fikk se de ørsmå rommene som lå på rad og rekke i andre etasje. Til slutt ble vi bedt ned i storstuen hvor alle nonnene spiste måltidene sine. Her fikk vi saft og sjokoladekake, mens Mary avrundet omvisningen.

Jeg lærte mye nytt om hvordan mennesker med et kall lever. I dag er det bare tre gamle nonner på Marias Minde, og to av dem er pleietrengende, så Mary er ganske så ensom i sin gjerning. De har planlagt litt for fremtiden, og 6 unge katolske jenter har reist til Bergen fra Vietnam, for å bo og arbeide på søsterhjemmet. 


tirsdag 12. september 2017

Høstlansering for Kagge og Stenersen forlag på Verftet i Bergen


I god tradisjon inviterte Kagge til høstlansering på Verftet. Vi fikk deilig mat og drikke før de fyrte løs med høstlisten sin. Det var Anne Gaathaug og Bjørn Fredrik Drangsholt som styrte showet fra scenen, og her hadde de en fin blanding av muntlige presentasjoner, filmsnutter og hyppige besøk av spennende forfattere.

Førstemann ut var den løsslupne nordlendingen Geir Lundestad som snakket om sin bok Drømmen om fred på jord. En litt flåsete tittel var min første tanke, men sannelig fikk han fanget min oppmerksomhet. Boken handler om Nobels fredspris fra 1901 frem til i dag. I rasende fart fikk vi høre om Folkeforbundet, om FN, om kontroversielle fredspriser og om statsvitenskap generelt.
Visste du at under 2. verdenskrig fantes det bare 11 demokratier i verden? I 1970 var 50% av befolkningen i verden ansett som fattige, i 2017 er tallet sunket til 10%, så noe godt har skjedd.

Geir Lundestad

Noen av bøkene som ble snakket om og som jeg bet meg merke i var Stalins datter, en dokumentar jeg virkelig har lyst å lese. Alt jeg vet om planter er også en dokumentar jeg bet meg merke i. Denne fikk vi med oss hjem i goodibagen, så denne kommer jeg til å ta en titt på. Filmsnutten hvor forfatteren fortalte engasjert om boken sin, pirret i alle fall nysgjerrigheten min. Ryktene sier at forfatter og planteforsker Anne Hope Jahren gjorde en flott profil på Lindmo nylig, så kanskje flere har hørt om denne boken.

Alle vet nok hva som skjedde i Norge 26 november 1942. Hilde Vesaas har skrevet dokumentaren Carl Fredriksens transport, en ukjent historie om krigens største heltedåd. Hun var til stede i kveld, og fortalte om den spontane aksjonen som blant andre Alf og Gerd Pettersen deltok i. Boken handler om modige mennesker som fungerte som flyktninglos og som drev varetransport, om motstandsgrupper og arbeidet til Milorg.

Hilde Vesaas

Den eneste boken av de som ble presentert i dag, jeg hadde lest er Thomas Engers ungdomsbok Killerinstinkt. Dette er en bok jeg likte veldig godt, så jeg var glad for at de snakket om at denne historien har et mye bredere nedslagsfelt enn ungdom.

Thomas Enger blir intervjuet av Bjørn Fredrik Drangsholt

Maj-Britt Aagaard har jeg skrevet om på bloggen min mange ganger. Hun har gitt ut den kokeboken som er mest i bruk hos oss Kjøttfri mandag, og nå kommer hun med en ny bok. Denne har det ultraskjønne navnet Kosekokeboka, og er ikke en ren vegetarkokebok, sånn som den forrige boken. Sånn som Maj-Britt Aagaard skildret innholdet i boken kan det godt være at denne er noe for oss, det viktigste er at oppskriftene er lett å bruke, sånn som i min favorittbok.

Svein Tindberg var også på Verftet i dag for å fortelle om sin nye bok Bibelfortellinger for barn. Normalt sett ville jeg hvilt ørene mine når en sånn bok skal markedsføres, men han fortalte så levende og leste så flott, at jeg ble helt henført. Her finner vi flotte skildringer av historier fra bibelen, som er presentert i grenselandet mellom kunst og religion. I tillegg finnes her 17 sanger og 2 skuespill og endatil noter og opplegg til samtaler med barn. Han leste et stykke fra boken hvor Adam og Eva gir navn til dyrene, og det var utrolig flott å høre på.

Svend Tindberg

Petter Scherven kommer i høst ut med en ny bok, og den handler om kroppsspråk. Han var tilstede med hele seg og fortalte livlig om hva vi kan få ut av boken.

Petter Scherven

På skjermen fikk vi hilse på Eyvind Helstrøm og Truls Svendsen. De av oss som ser på tv, kjenner nok mesterkokken og Truls, som jeg virkelig ikke vet hvor jeg har fra. Det var i alle fall morsomt det vi fikk se, og en sjelden impuls gikk gjennom min hjerne, en "se tv-impuls" - tiden vil vise om den var sterk nok til at jeg bytter ut bok med tvapparat, men heldigvis har det kommet ut en bok, Truls a la Hellstrøm.

Eivind H. Evjemo kommer ut med ny bok i høst, Petter Uteligger - kjellerhistorier fra det norske hus. Han var tilstede i kveld og fortalte oss litt om boken. I 2014 leste jeg hans bok Velkommen til oss, så jeg vet at jeg liker måten han skriver på. Kanskje jeg skal ta en titt på hans nye prosjekt.


I kveld fikk vi besøk av selveste Mattedama. Hun heter Vibeke G. Fængsrud og har gitt ut tre bøker for hjelp i matematikk i grunnskolen. Hun fremsto ikke som den typiske mattelæreren, men var utadvent og personlig på en rebelsk måte som underholdt oss i salen.

Vibeke G. Fængsrud

Og så møtte vi Torgrim Eggen igjen. Han gir ut to bøker i høst, på to forskjellige forlag. Forbindelsen - Jensen vs. Cappelen, vår tids største politiskandale er dagsaktuell siden domfellelse finner sted mandag som kommer. Eggen fortalte fra boken, hvor han skildrer Eirik Jensens bygging av luxusbad, og hvordan han involverte sin venn Cappelen. Denne saken vet jeg lite om, men Eggen er en historieforteller av rang, og det at han har fordypet seg i denne rettssaken (jan-mai 2017) og skildrer saken fra begynnelse til slutt, gjør det lett å sette seg inn i den.

Torgrim Eggen

Andre bøker jeg bet meg merke i, er Melk og honning av Rupi Kaur. Dette er en bok jeg allerede har i hyllen, men som jeg nå har blitt motivert til å dytte oppover i lesebunken. Den har lagt 71 uker på bestselgerlistene i USA og er i uke 36 igjen nr. 1 på listen. Dette er boken som har fått unge som gamle til å lese poesi, og nå er det snart min tur!

90 år gamle Tordis Ørjasæter har skrevet Kjærligheten har sitt eget språk, en bok om hvordan livet med sin  psykisk utviklingshemmede sønn har vært. Vi får også høre om endringer i norsk omsorgsvesen fra 50-tallet og frem til i dag.

Den siste boken jeg vil nevne som jeg bet meg merke i er en bok om Sigrid Undset. Den er skrevet av Kristin B. Johansen og heter Jeg har levd i dette livet i tusen år. Boken tar for seg Undsets liv og forfatterskap, og vi ble lovet at boken er preget av lekenhet og letthet (no skulle ho Sigrid ha hørt oss...)

Takk for en super kveld Anne og Bjørn Fredrik!

Glasshjerte - ny sterk thriller fra Torkil Damhaug

Torkil Damhaug debuterte i 1996 med romanen Flykt, måne. Etter tre romaner gikk han over til å skrive krim, og har med Glasshjerte ni utgivelser å vise til. For to av kriminalromanene sine har han mottatt Rivertonprisen, så krim er virkelig en sjanger han kan.

Forlagets introduksjon:
Robin og Mikkel er brødre. Robin blir vitne til det grusomme som skjer med kusinen deres, Amina. Han kan ikke hjelpe henne, og heller ikke hente hjelp.
Robin er ute av stand til å uttrykke hva han har sett. Mens Mikkel vet noe han ikke vil fortelle. Ikke til noen.
Glasshjerte er en fortelling om å kjenne igjen ondskapen når du møter den. Og om å streve med å forstå hvem du selv er.
Men den handler også om hvor langt et menneske våger å gå for å holde fast ved kjærligheten.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2017
Sider: 413
Kilde: Leseeksemplar


Glasshjerte er en kriminalroman hvor det skjer noe hele tiden, men til tross for mange spenningstopper er det ikke noe heseblesende over handlingen. Fokus ligger på forsvarsadvokatens arbeid med å få Mikkel frikjent, et arbeid de etterhvert får hjelp av andre til å utføre.

Vi møter Mikkel og Robin to brødre som er veldig glad i hverandre. Mikkel er en 19 år gammel gutt som er utrolig flink til å ta seg av sin litt yngre, hjerneskadede bror, som trenger å bli tatt vare på. Mor og far er kunstnere begge to, far er en kjent skuespiller mens mor maler bilder. Mikkel og Robin er også flink å tegne, og tegningene som disse to lager har en rolle i romanen.

Robbins manglende språk blir skildret på en realistisk og overbevisende måte. Hangen hans til å snu og gjenta setninger som blir sagt til ham, er fryktelig irriterende, men etterhvert som det gjentok seg begynte hodet mitt å akseptere det på en fin måte.

Robin løp ut, bort til trappen. 
  - Snakker du med noen?
  - Snakker du med noen. 
Ja, jeg snakker med deg. Inga gikk etter ham ned trappen.

Inga en en jente Mikkel treffer på universitetet, som forelsker seg i ham. Hun får etterhvert en stor rolle i dramaet som utspiller seg.
Det er i det hele tatt mange som har viktige roller her, og noe av det som går igjen er at mange av karakterene har hemmeligheter fra tidligere i livet som preger dem.

Karakterene blir skildret godt men det holdes alltid noe tilbake, sånn at leseren blir litt usikker på om de er den de gir seg ut for å være. Carl Fredrik Rivers er en av disse. Han var en aktet advokat, som tilsynelatende har gjort noe dumt, for når historien vår begynner har han akkurat sluppet ut av fengsel etter å ha sonet ni år for drap. Et drap han ikke husker å ha begått.

Hans gamle arbeidsgiver gir ham en konsulentrolle når drapet på Amina skal etterforskes, for det er dette advokatkontoret som får i jobb å forsvare Mikkel når han blir anklaget for mordet.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om karakterene, deres dybde og psykologiske trekk, men jeg nøyer meg med å si at Damhaug har gjort et glimrende stykke arbeid her. Han har veldig gode dialoger og betraktninger rundt livet, og skildrer mellommenneskelige forhold på en flott måte, bortsett fra kanskje et lite ankepunkt.
Også i denne historien er det en muslimsk familie, og jeg vet ikke om Damhaug mener å gi dem karaktertrekk "utenom boksen", siden han gjør den opprinnelig norske og nå konverterte moren til fanatiker. Den opprinnelige muslimske faren blir skildret som godt integrert og vestlig i sine synspunkter og holdninger, mens sønnen i huset fremstår nærmest radikalisert, med den oppførselen sin. Den drepte Amina, har også et spesielt personlighetstrekk, så det er nesten så det blir "for mye av det gode" med denne familien.

Handlingen har god driv med mange vendepunkter. Subtile frampek gjør at leseren aldri blir trygg på hva som skjer, og denne Boel som går igjen får det til å gå rundt i hodet på meg. Robin som utagerer med å dundre løs på lysbryteren, dette pepperkakehuset til naboen og Eltons angst for sykdom, gjør at jeg formelig sitrer av spenning når jeg leser.

Litt artig var det at Elton har konsultert doktor Ingvaldsen i Bergen for sine mange plager, som helt tydelig sitter i hodet. Jeg kunne ikke fri meg fra å tenke på hypokonderlegen Ingvard Wilhelmsen mens jeg leste, og frydet meg over at han har fått en rolle i boken.

Språket i romanen er nydelig, og med få ord greier Damhaug å gi oss tankevekkende refleksjoner på løpende bånd.

    Sofie så ut til å tenke seg om.
Kanskje du kan være her en time eller to. Når jeg har vasket ham.
Jeg blir her så lenge du vil.
Sofie nikket, men sa ikke takk. Å få hjelp blir fort en vane, tenkte Inga. Men hun hadde bedt om det selv. Sørge for at de trengte henne. Hennes måte å prøve å bli likt på.

Glasshjerte er en velskrevet og til de grader spennende krim, som har det lille ekstra som gjør at den skiller seg ut. Uten å utdype nærmere vil jeg til slutt si at jeg godt kunne tenke meg en annen avslutning av boken, men jeg likte historien godt, og anbefaler den gjerne videre! 


mandag 11. september 2017

Så faller jeg - dikt av Rebecca Wexelsen

Rebecca Wexelsen er fra Oslo, hun er til vanlig tekstforfatter, og debuterer i høst med denne diktsamlingen. Selv er jeg en "wanabe" diktleser, så noe dyploddet omtale finner du ikke her ☺

Forlaget om boken:
Så faller jeg forteller om et menneske på vei inn i alderdommen, som venter på et barn som ikke kommer tilbake. Dikter-jeget leter etter barnet i minnene, og prøver samtidig å identifisere punktet hvor det gikk galt. Dermed blir hukommelsen tilfluktssted og sørgeplass, et sted for både konflikt og forsoning. For i sorgen finnes ingen enkle svar.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2017
Sider: 64
Kilde: Leseeks


Det skal innrømmes, jeg leste forlagets presentasjon av boken, etter jeg hadde lest boken selv, og jeg tenkte "ja-vel ?" Det betyr ikke at jeg ikke likte det jeg leste, for her fløt setningene jevnt, og det jeg leste var fint og ga mening. Undringen min gjaldt mer handlingen....

At min oppfattelse av handlingen "glapp", kan vel også regnes som en liten innrømmelse, for det er med skam å melde at ikke alle diktsamlinger jeg leser gir mening sånn umiddelbart. I Wexelsens langdikt finnes det et forløp, som inneholder en fødsel, småbarnsliv og tiden etter dette barnet har flyttet hjemmefra. Her er mye lidelse og sorg, eller er det bare tilkortkommethet hos hovedpersonen som gjør at jeg får lyst å hjelpe eller trøste? Det er mollstemt og temmelig hjerteskjærende lesning dette her, men akk så vakkert skrevet om alderdom og ensomhet.

Språket i diktsamlingen er fint, selv om jeg til stadighet ønsker meg tegnsetting og stor bokstav i ny setning. Vel, dikt er dikt og her er det meste lov, mens mitt handikap er at jeg henger meg opp i det tekniske, noe som forstyrrer opplevelsen. Vel, øvelse gjør mester....

Konklusjonen min blir at Rebecca Wexelsen har gjort en glimrende debut med langdiktet, som selv en som bare har lest 10-12 dikt av samme type, kan like.
(Sånn apropos, jeg brukte lenger tid på å skrive om boken, enn å lese diktet.)

Har du lyst å lese noen glimrende anmeldelser av boken, må du klikke deg inn på Beathes bokhjerte, Medbokogpalett og Ellikkens bokhylle!

søndag 10. september 2017

Denne helgen står kunstarten Performance i høysetet på KODE

Det er Performancehelg på KODE denne helgen
Har du opplevd/deltatt på performance kunst? Vil du dele erfaringen din her, er du hjertelig velkommen til det!! 

Kode, Lydgalleriet og PerformanceArtBergen har fylt denne helgen med artig kunst. Performance er ikke den kunstarten jeg er mest bevandret i, men nysgjerrig som jeg er, benyttet jeg anledningen i helgen til å oppleve denne typen kunst, og ble så begeistret at jeg vi vise at performance kan være så mangt og passer for alle!

Det var påtroppende KODE-direktør Petter Snare som fredag åpnet performancehelgen. Valget på mandag preger tematikken, KODEs introduksjon til helgen lyder sånn:

11. september er det stortingsvalg i Norge. I verden rundt oss skjer det store politiske endringer. Etablerte systemer er under press og det foregår nye kamper om hva som er sant og usant. Hvordan forplikter det oss som mennesker at vi lever i et demokrati? Hvem blir hørt? Forstår vi hva andre mennesker vil oss? Hvilke møter er det vi ønsker, og hvilke konfrontasjoner forsøker vi å unngå? 

Denne helgen har vi invitert en rekke norske og internasjonale performancekunstnere til å kommentere betydningen av frie valg, med full frihet til å uttrykke politiske meninger og holdninger. 

Performance er det umiddelbare møtet mellom kunstner og publikum som skaper sårbarhet, nærhet, undring, opplevelser og innsikt. Hør etter. Bruk stemmen. 

*******

Mitt besøk i dag var preget av spontanitet, og dermed var det Duncan Speakmans lydvandring jeg fikk oppleve. Jeg fikk utdelt øretelefoner og en avspiller, med beskjed om å vandre rundt i byen i ca. 15 minutter. Ved første forsøk hadde jeg Oda med i vognen, men etter 5 minutter var jeg solgt, så jeg stormet inn igjen med utstyret og lovet å komme tilbake uten vogn og barn.

Dette sakset jeg fra KODE:

Ved å bruke et sett med hodetelefoner med mikrofoner på utsiden, kombinert med en liten bærbar databehandlingsplattform, blandes lyder i sanntid med forhåndsinnspilt materiale, og nytt innhold komponeres. "Only Expansion" utforsker persepsjon av ulike men simultane tidsskalaer gjennom lyd, som igjen reflekterer over hvordan vi interagerer med nære og fjerne rom.

Duncan Speakman (1976, UK) jobber med mobile lydbilder/-medier og verk der linjen mellom publikum og utøver undersøkes gjennom å involvere publikum i ufamiliære lydlige rom. Han holder for tiden på med en doktorgrad i Bristol, UK. 

Da jeg returnerte noen timer senere var det med ro i sjelen og store forventninger. Jeg tok med meg veiledningen til de syv delene, og vandret ut i byen. På båndets første kapittel Drift, blir en bedt om å gå ut i byen og late som en er usynlig. Det er lyder og/eller musikk i alle kapitlene, eller samtaler som passer til det som står i veiledningen. Jeg fikk virkelig en fornemmelse av å være usynlig da jeg gikk og lyttet, og jeg følte meg underlig sterk.

I kapittel to Here, skal en finne et sted med mye folk, vi skal være i nuet og bli en blant mange. Jeg vet ikke om det er instruksene i veiledningen, det jeg hører på båndet eller min evne til være til stede som gjør dette så sterkt, men det var en stor opplevelse.

Her var det lett å bli usynlig

Neste gang det lød beskjeder fra båndet, var jeg kommet til kapittel tre Edge. Her skulle jeg finne en kant eller et gjerde som deler to forskjellige typer landskap.

Jeg trengte bare se rett foran meg for å se dette klare skillet mellom betong og gress

Til nå har det vært lyder mer enn musikk og ingen snakking, men i kapittel fire Douz, er det to kvinner som snakker, og i introduksjonen får vi vite dette:

An oasis lies south of the town. A palm plantation where the irrigation channels are blocked by sand, and only half the trees are tended. The edge of the Tunisian Sahara. An edge that is gradually moving north. 

Nå har jeg begynt å få klump i halsen, dette er sterke saker. Det er ingen svovelpredikant som er på ferde her, men antydningene gjør virkelig susen.
I kapittel fem Rise, blir en bedt om å finne en liten høyde. Jeg står tilfeldigvis ved DnS og ser ned mot Den blå steinen, mens stemmen på båndet snakket om havene som stiger.

Jeg følte meg forbausende lettet og lykkelig over å stå på denne høyden

I kapittel seks Lafitte, tas vi med til Lousiana wetlands hvor de har kart med hus på, mens i virkeligheten er det bare vann her. Jeg følte meg sårbar og det var heftig å lytte til lydene på båndet.

Jeg var blitt anbefalt å gå ut å høre på dette, for lydene på båndet skal blande seg med lydene fra byen. Mot slutten av lyttingen gikk jeg rolig tilbake mot KODE, og jeg hørte en mann som bråkte og kjeftet. I flere sekunder trodde jeg det var inne på båndet, men det var altså en mann jeg passerte like etter.

Lånt bilde av Duncan Speakman
Klumpen i halsen vokste i takt med det jeg hørte, og øynene svømte over da dette var slutt. Jeg måtte bruke noen minutter på å ta meg inn igjen, før jeg gikk tilbake til kunstneren Duncan Spekman og hans medhjelper for å returnere utstyret. 
Jeg har kun helt sporadisk vært borti performance kunst tidligere, så jeg er veldig glad for å kunne si, at mitt første bevisste møte med denne kunstarten ble en stor suksess.